tirsdag 8. mars 2016

Takk for oss

Dina har blitt stor og hverdagen er full av aktiviteter. Vi er minst like mye på tur som tidligere, men jeg har mindre og mindre tid til å skrive om det. Samtidig kjenner jeg at Dina nå begynner å bli så stor at hun skal slippe å få sine store og små erfaringer dokumentert i sosiale medier. Utejenter-bloggen takker derfor for seg, men vi kommer til å fortsette å poste litt på Instagram og Facebook. Vi holder også foredrag av og til, så kanskje vi ses i en sånn sammenheng?

Takk for alt engasjement og alle hyggelige kommentarer. Det er vemodig å avsluttet dette kapittelet etter drøye tre år, men det føles også riktig.

Og for dere som fortsatt vil lese mer om utejenter, kan jeg jo nok en gang anbefale boka Utejenter. Den kan kjøpes på en bokhandel nær deg, på en nettbokhandel som for eksempel her eller direkte fra meg. Send meg en så fall en mail på elisabeth.lauhenriksen@gmail.com

Vi avslutter med å ønske alle våre lesere mange fine turer og spesielt mange magiske utenetter.




tirsdag 1. mars 2016

Ny nyttårstur i Gausdal Vestfjell

Juleturen er fast tradisjon, og det begynner jammen nyttårsturen å bli også. Som regel sliter vi litt med planleggingen, det er ofte vind og dårlige snøforhold. Sist romjul satt jeg igjen og søkte på snødybder, studerte værmeldinger og funderte. Til slutt endte jeg med det enkleste svare: Vi gjorde som  i 2014, og dro til Gausdal Vestfjell.



Det var ikke lett å få orden i julegavene og utstyret i bilen. Faktisk gikk det riktig tregt å komme seg av gårde, og etter stopp for å handle mat, stopp for å kjøpe skibukse og stopp for å spise, stoppet vi endelig på parkeringsplassen på Synstgardseter kl 00:30. Det tok litt tid å bli marsjklare, og selv om den planlagte leirplassen ikke var mer enn et par kilometer fra bilen, var vi ikke inne i teltet før nærmere 03:00. Dina sovnet før jeg hadde kommet meg i posen, og det tok ikke mange minuttene før jeg også var i drømmeland. 

Da vi sto på parkeringsplassen og pakket ferdig pulken hadde jeg innsett at spaden hadde blitt igjen hjemme. Det hadde kommet mye snø, så Dina hadde bygd snøhule i hagen mens jeg pakket bil. Turspaden ble brukt til byggingen, og jeg registrerte ikke at den ikke ble med resten av utstyret ned i bilen. Det var meldt ganske kraftig vind den tiden vi skulle være ute, så det var uaktuelt å dra innover i fjellet uten spade. Med andre ord måtte vi tilbake til nærmeste butikk før vi kunne starte turen for alvor. Men først måtte vi våkne og komme i gang, og det tok sin tid. Det var 45 minutter å kjøre til de nærmeste butikkene, og innen vi var på vei tilbake til teltet med spade og litt ekstra snacks hadde det jammen begynt å mørkne. Turens andre natt var vi altså fortsatt bare 2 km fra bilen. 
Det leses alltid i teltet. Denne turen var det Odinsbarn som sto for underholdningen. 
Neste dag ville vi skikkelig i vei. Dina hadde veldig lyst til å overnatte i Røverhulen, den hyggelige steinbua vi besøkte året før også. Det burde være en grei dagsmarsj, så jeg lot meg overtale til å sikte dit. Det var veldig lite snø, men vi fulgte et scooterspor som i følge kartet gikk i riktig retning. Det var lettgått og fint, helt til sporet ikke lenger fulgte ruta inntegnet på kartet. Dermed måtte vi ut i terrenget, og det var skikkelig utfordrende. Ingenting var skikkelig dekket av snø, så vi krysset fram og tilbake mellom kratt, tuer og knauser for å komme oss fram uten å ødelegge utstyret. Det gikk sakte, jeg tror vi brukte en times tid på den siste kilomteren. Da vi kom fram til Nysætra kom mørket sigende og det var enda 3 km i terrenget igjen til Steinbua. Vi var helt enige om at det var uaktuelt i mørket. 




Under all min googling på vær og føre hadde jeg også oppdaget at det lå en helt ny DNT-hytte på Nysetra. Det fristet veldig nå, så vi bestemte oss for å lete etter den. Vi undersøkte alle bygningene vi så, og etterhvert fant vi Vestfjellhytta. Åpnet samme høst var det en lekker hytte som møtte oss, men den store stua var nesten umulig å få varmet opp med bare en ovn. Vi tok med oss maten til sofaen foran peisen, og hadde en hyggelig kveld med sangbok, lesing og prat. 

Neste dag var nyttårsaften, og nå ville i alle fall Dina til Steinbua. Turen dit gikk mye lettere enn forventet, men da vi kom fram oppdaget vi at det allerede var fire dansker som hadde tatt inn i den lille bua. Det er knapt sengeplass til fire der inne, og i alle fall ikke til seks, så vi bestemte oss i stedet for å finne oss en teltplass. 

Der ble det nyttårsfeiring, med masse ekstra god turmat og stjerneskudd.



Vi ble også enige om at nå hadde det vært nok "tøys" på denne turen, de siste dagene ville vi gå skikkelige etapper. Vi skulle tidlig opp og gå en skikkelig runde tilbake til bilen. Denne gangen klarte vi også å huske på de fine planene våre på morgen, og kom oss av gårde i grei tid. Vi fant en liten elv vi kunne følge, og dermed fikk vi gode skiforhold og holdt fin fart. Innimellom måtte vi opp på  bredden, og da slet vi mye mer i bjørekrattet. 



Jeg la hele vekten min i pulkselen får å få den med meg, da jeg plutselig falt framover. "Den har løsnet" sa Dina. Jeg trodde først det var pulken som hadde løsnet fra krattet, men fikk det ikke til å stemme. Dina prøvde igjen, og til slutt forsto jeg også hva som hadde skjedd: Pulkdraget hadde løsnet! Rettere sagt, det hadde brukket tvers av og jeg kunne ikke se noen måte å reparere det. Vi var helt avhengig av pulken til å få med oss utstyret vårt, og vi var for langt fra bilvei til at vi kan gå på en dag. Hva skulle vi gjøre nå?

Etter noen frustrerte øyeblikk var det på tide å bli konstruktiv. Det finnes som regel en løsning, særlig hvis man har med litt utstyr. I bagen med reserveutstyr hadde jeg noen meter tynt og sterkt tau og noen små karabinere. Jeg fikk festet tauet til pulken og håpet konstruksjonen var robust nok til å tåle full pulk i rufsete terreng. For sikkerhets skyld snudde vi uansett umiddelbart tilbake den veien vi kom fra. Her gjaldt det å komme seg nærmest mulig sivilisasjonen, i tilfelle tauløsningen ikke dugde. 

Til min store glede så det ut til å fungere bra, og vi kom oss greit tilbake til siste leirplass. Der tok vi en ny overnatting, og visste vi at vi hadde greit terreng og brukbare føreforhold hele veien tilbake til bilen. Dette burde gå fint!





De siste dagene hadde det vært mildt og snøen som hadde falt var våt. Nå hadde det slått om og blitt kaldt. Den våte snøen hadde blitt til et knallhardt panser på trær og busker, og våte klær ble stivfrosne, Det var tungt å pakke sammen for å gå den siste dagen.  Litt vind var det også. Jeg holdt varmen ganske greit, siden jeg dro på pulken og dermed ble varm av arbeidet. Dina ble derimot veldig kald, men klaget ikke, og jeg gikk litt i min egen verden og sleit med pulken. Dermed gikk det et par timer før jeg virkelig skjønte hvor kald hun var. Vi fant le bak en hytte, og Dina fikk på seg dunjakka først og så jervenduken utenpå. Etter et par kopper varm suppe og litt snacks kom både temeperatur og humør seg betraktelig, og vi kunne fortsette turen, nå med dunjakke på.





Underveis ble vi enige om målene for 2016. Nyttårsaften var Dinas utenatt nr 260, så vi ble enige om at vi må prøve å få minst 40 i løpet av 2016 og dermed 300 totalt. I tillegg skal vi ha minst en utenatt pr måned.


søndag 31. januar 2016

Enda en julemorgen i skogen

Førjulsturene våre har blitt en veletablert tradisjon og 2015 var den fjerde julen vi startet med overnatting i skogen. Nok en gang var vi i Drammensmarka, siden vi feirer jul i Drammen. Skiføre hadde vi kun det første året, og også denne gangen var det temmelig isete.



Vi tråkket innover skogen på ettermiddagen 22. desember, med mål om å finne tilbake til samme overnattingssted som året før. Det var ikke så langt, omtrent 90 minutter å gå, men i mørket slet vi litt med å finne veien. Vi visste at vi var i riktig område, men fant ikke den lille slette vi hadde brukt sist. Etter flere runder var fant jeg endelig noe kjent, og den endelige bekreftelsen kom da jeg fant igjen veden vi ikke brukte opp året før.

Det var bare å slå leir. Det regnet litt og blåste ganske heftig, så vi fikk opp tarpen så fort som mulig. Dina fikk igjen varmen i soveposen og koste seg med Pelsjegerliv, mens jeg hentet vann og varmet litt mat. Det ble en kjapp middag og en tidlig kveld.


Lille julaften var været bedre og planene få. Vi samlet litt ved, vi lekte litt og vi koste oss. Det største prosjektet var å bli enige om et juletre. Utvalget var ikke så stort, og etterhvert fant vi en passende busk. Treet ble pyntet etter alle kunstens regler, julestrømpa ble hengt opp og vi koste oss etter alle kunstens regler.










Neste morgen var Dinas julestrømpe full av godsaker og lesestoff, risengrynsgrøten smakte utmerket ved bålet og julestemningen senket seg. Morfar kom for å møte oss, og turen til byen gikk i god fart. Etter en dusj og noen rene klær så var vi klare for den store familiefesten, som også ble gjennomført i henhold til gode tradisjoner.




søndag 1. november 2015

Hengekøye-testing i vakker høstskog

Høsten er ofte travel og også i år har vi slitt litt med å få til de turene vi har lyst på. Det var ikke lett å finne tid til en overnattingstur i oktober, men målet er jo minst en utenatt hver måned i 2015. Løsningen ble nok en gang å gjøre det enkelt. Etter Dinas håndballturnering lørdag satte vi kursen mot Finnemarka.

Vi begynte vel ikke å gå før nærmere fire, men heldigvis visste vi hvor vi skulle. Etter en times rask gange var vi fremme i et flott område med åpen furuskog og særdeles god tilgang til ved. Så snart vi sluttet å gå oppdaget vi hvor kaldt det var, og jeg var glad for at jeg hadde rasket med meg dunjakkene.



Nå kom turens store utfordring. Vi har nemlig kjøpt oss hengekøyer, og for første gang skulle de testes ut. Det var et temmelig impulsivt innkjøp, og jeg hadde gjort mye mindre resarch enn jeg pleier før jeg handlet. Pakkingen hadde gått i full fart, men jeg hadde nå i alle fall tatt med meg litt tau og noen karabinere i tillegg til det som kom med køyene. Bruksanvisningene derimot, de hadde tydligvis blitt igjen hjemme.

Forutsigbart nok tok det en del tid å få hengt opp køyene, etterhvert var jeg ganske fornøyd. Jeg hadde fått med meg at isolasjon nedover er viktig, og hadde med to liggeunderlag til hver av oss: et oppblåsbart i standardstørrelse og et bredere i skum. Jeg hadde tenkt at vi ville få bedre plass og ligge mer behagelig med det brede underlaget, men sånn var det ikke. I stedet ble køyene betraktelig mer ustabile. De ble bedre med bare det smale underlaget og aller best uten noe som helst. Det siste var likevel ikke aktuelt for natten, vi trengte isolasjon om natten.

Med hengekøyene oppe var det tid for alle de vanlige leir-rutinene. Hodelyktene måtte på, for det ble mørkt mens vi samlet ved, hentet vann og lagde middag. Over oss tittet stjernene frem, og ganske snart var det leggetid.




Dina testet den nye vintersoveposen for første gang og hadde det veldig varmt og godt. Det var stas å bli vugget en liten stund, og så sovnet hun raskt. Det ble ikke alt for sent for meg heller. Jeg hadde en betraktelig lettere sovepose enn Dina, og kjente at den ble klemt flat ikke bare under meg, men også på sidene. Det betydde at jeg hadde områder helt uten isolasjon, noe jeg lett kunne forestille meg at ville bety en kald natt. Jeg vet at erfarne hengekøye-sovere bruker et slags teppe (underquilt) som isolasjon under hengekøya  i stedet for liggeunderlag. Noe sånt hadde jeg selvsagt ikke med meg, men det slo meg at jeg burde klare å improvisere noe med den isolerte fjellduken jeg hadde med meg. Dermed spratt jeg opp av soveposen, og med resterende tau og karbinere fikk jeg rigget fjellduken temmelig tett rundt hengekøya. Vel tilbake i soveposen fikk jeg raskt igjen varmen og sovnet fort.

En eller gang midt på natta våknet jeg av at Dina ropte. Innen jeg hadde kommet meg opp og kikket over køyekanten var det stille igjen, men jammen lå hun ikke på bakken! Hun hadde fallt ut, men tydeligvis sovnet igjen umiddelbart.

Spikke-Dina
Det var en nydelig høstmorgen. Dina krøy opp i min hengekøye og vi koste, skravlet og fjaste en times tid mens vi så sola komme høyere og høyere på himmelen helt til solstrålene traff oss. Da var Dina lei, og ville heller fortsette spikkingen. Jeg nøt en ekstra time med søvn før jeg til slutt kom meg opp, fikk tent bålet  og lagd frokost.

Syvsover-mamma
Dagen gikk mens vi puslet rundt leirplassen. Dina spikket mer. Jeg kikket litt nøyere på hengekøyene og prøvde å tenke ut forbedringer. Vi grillet marshmellows. Dina fant en hodeskalle og vi funderte på hva slags dyr det hadde vært og hva som kunne ha skjedd med den. Vi gjetter på rev, men vil veldig gjerne ha tips på hva annet det kan være.





Alt i alt var hengekøye-debuten vår en perfekt liten pause fra hverdagen.




***

Etter at jeg kom hjem har jeg lest litt mer om hengekøyer. Det viser seg at at jeg satt opp våre hengekøyer betraktelig strammere enn det er anbefalt, og et bedre oppsett burde bedre stabiliteten. Dermed blir det forhåpentligvis ikke flere tilfeller av barn som faller ut. Kanskje får vi det også til å fungere med bredt liggeunderlag? Det blir nok flere turer og flere tester.


fredag 23. oktober 2015

Den første klatreturen

Som om jeg ikke har nok å drive med, har jeg prøvd å lære meg klatring. Det har mest vært inneklatring som trening, men målet er å lære nok til å klatre ute også. Jeg har gått noen kurs og kjøpt litt utstyr, men føler meg foreløpig ikke trygg nok til å ta med Dina.

Dina på sin side er veldig motivert for klatring. Den gangen hun passerte 100 utenetter skulle hun få velge en tur - og valgte klatretur. Den turen har jeg enda ikke klart å levere. Da passet det utmerket at en kompis lurte på om vi ville være med til Vardåsen en fin oktobersøndag. Gjett om vi ville!

Det ble en strålende dag, akkurat passe tilrettelagt for oss nybegynnere. Dina storkoste seg, og kom seg opp nesten helt selv. Vi klatret fire taulengder, og det ble lengre og lengre ned til bunnen. Høyden så ikke ut til å skremme Dina, eller kanskje det er riktigere å si at hun var så fokusert på klatringen at hun ikke hadde tid til å tenke på det.



Og så skulle vi ned igjen. Det var skummelt å slippe seg utfor den siste kanten, men rapellering var gøy.


Snakker om mestringsfølelse! Nå venter vi bare på våren og nye klatreturer, for dette skal vi fortsette med. I mellomtiden står det mye klatreutstyr på ønskelistene mot jul og bursdager.


søndag 18. oktober 2015

Bare Elisabeth

Det skjer ikke så ofte. Det var over et år siden sist, men nå var jeg på vei til fjells helt alene. Dina var avlevert på Gardermoen, på vei til  høstferie hos besteforeldrene. Jeg hadde ingen feriedager å ta av, men skulle i det minste nyte en helg alene på fjellet. Helt alene var jeg forresten ikke, vår gamle turkamerat Polly var også med. Hun begynner å bli gammel, så jeg valgte å sette kursen mot Gausdal Vestfjell og dermed unngå for mye ur og bratt klyving.

Vi var ikke alene på veien fredag før høstferien. Klokka var åtte da jeg parkerte på Liomseter og det var i ferd med å bli mørkt. Da oppdaget jeg første store feilpakking: Jeg hadde ikke tatt med ekstrabatterier til hodelykta. Varsellyset var allerede rødt og lysstrålen var ikke mye å skryte av. Typisk! Men jammen hadde jeg ikke flaks denne gangen. Det var klar himmel og nesten fullmåne, så jeg så ganske bra likevel. Dermed kom vi oss greit noen kilometer av gårde og opp over fjellgrensen. Så fort jeg hørte lyden av rennende vann slo vi leir, middagen gikk raskt unna og så stupte vi i seng.

Neste morgen var resten av vannet frosset i kjelen. Da så jeg hvor skittent det var! Jeg hadde fått med halve myra i mørket, så mye tyder på at middagen inneholdt litt mer enn jeg hadde regnet med. Vel, vannet kokte før jeg brukte det i maten og jeg var ikke dårlig, så det var ikke så mye å tenke på.


Planen for helgen var enkel: gå lengst mulig og nyte stillheten. Sekken var behagelig lett og det var bare å sette i gang. Jeg så meg ut en runde på omtrent seks mil, og satte av gårde. Først nordover mot Storkvelvbu, deretter over Nordre og Søndre Langsua før jeg satte kursen mot Skaget. Planen var å slå leir der, ta en rask topptur søndag morgen og så returnere til Liomseter.


Så vi gikk og vi gikk. Det var nydelig høstvær, vakre farger og flott utsikt. Så lenge vi holdt oss i høyden var det fint å gå, men når vi utpå ettermiddagen nærmet oss Skaget måtte vi over ei stor myr. Polly var veldig tydelig på at dette likte hun ikke. Jeg måtte stadig vente og lokke på henne, før vi til slutt kom vi oss over. Jeg slo leir litt tidligere enn planlagt, og håpet at en god natt ville gjøre underverker for en sliten hund.

Neste morgen var Polly usedevanlig rolig. Jeg visste at vi hadde omtrent tre mil tilbake til bilen, men ville først en tur opp på Skaget. Ingen grunn til å dra med bikkja opp dit, hun fikk slappe av og samle krefter ved teltet mens jeg gikk en rask tur opp på toppen. Utsikten var fabelaktig i alle retninger, med mye snø på toppene i Jotunheimen og Rondane.

Vi hadde sovet litt lenge, og etter toppturen var vi litt sent i gang med dagens marsj. Farten måtte holdes oppe hvis vi skulle rekke bilen før det ble for mørkt. Det ble minimalt med pauser underveis, og stadige vurderinger av veivalg. Var det raskest å følge stiene, selv om det var litt lenger, eller ville vi spare tid på å gå i terrenget?


Det ble en kombinasjon, og men mest sti. Det holdt akkurat. Sola var nede og månen på vei opp da vi ankom Liomseter og det mørknet fort. Endelig ble det tid til litt mat! Polly var glad for å komme inn i bilen og legge seg ned, og jeg fikk meg endelig litt mat. Det er lenge siden Real smakte så godt!







søndag 4. oktober 2015

Hyttetur i regn og tåke

Etter omtrent et halvt års planlegging, var det endelig tid for hyttetur med gamle venner. Vi var fire familier på totalt 14 personer og en hund, og skulle bo på mine foreldres hytte på Veggli med 12 sengeplasser. Det er nok av gulvplass, men Dina og jeg bestemte oss for heller å legge oss utenfor i telt. Stille og rolig, men jeg må vel for ordens skyld presisere at dette ikke teller i utenetter-regnskapet. Da skal vi være på tur, ikke bare bruke teltet som et ekstra soverom.

Ungene, som knapt kjente hverandre på forhånd, fant fort tonen. Det ble pratet, lekt og ledd. Vi voksne skravlet i vei mens vi lagde middag. Flere hadde oppdaget et skilt ned i bygda: Dresinsykling på den nedlagte Numedalsbanen. Veggli Vertshus har hatt dette tilbudet i årevis, men jeg hadde heller aldri prøvd. Nå var tiden endelig inne.




Vi fikk en kort introduksjon før vi var klare for tur. Det var viktig at vi holdt avstand mellom dresinene og ikke syklet for fort. Det gikk lett oppover Numedalen, motbakkene var så slake at de nesten var umerkelige. Ganske snart var en del av ungene lei av å være passasjerer. Barn under 16 år fikk ikke lov til å kjøre egen dresin, men med voksen passasjer gikk det greit å sykle. Dresinene var nok litt i høyeste laget for de minste, men den som vil får det som regel til. .

Så kom tunnelene! På med hodelykter og lommelykter og inn i mørke fjellet! Spennende og morsomt! På den andre siden fant vi et par bord som passet til rast, og ut av sekkene kom medbragte kanelboller og termoser med kakao.

Vi snudde dresinene, og de ivrigste ungene syklet helt tilbake til start. Det er nok aller første gang at jeg har vært passasjer hos Dina på mer enn 75% av en tur.

Søndag lå tåka tett. Vi kjørte opp på fjellet for å se om det var bedre forhold der, men der var det tvert imot enda tettere. Det ble kakao og kaker på fjellstua i stedet for tur. Dina og jeg var likevel rastløse, så vi bestemte oss for å rusle litt rundt hytta før vi dro hjem. Vi gikk ned til bekken og fikk oss en skikkelig overraskelse. Selvsagt hadde vi også fått med oss at det har regnet heftig i høst, men likevel var vi ikke forberedt på vannmengden og farten i bekken vår. Vanskelig å se for seg at dette er en fin badeplass på sommeren!

Bekken var plutselig riktig spennende. Vi prøvde å kaste pinner i vannet for å se hvor fort de drev. Det gikk ikke, vi mistet dem av synet med en gang. Deretter prøvde vi større greiner, og kunne se hvordan de føyk nedover, ble liggende fast i valser, løsnet igjen og her og der ble sugd under. Fascinerende! 
Og så var det alt skummet, da. Strykene hadde pisket opp mengder  med skum som samlet seg i bakevjene. Skum kan brukes til så mangt. Dina lagde malerier av det, før vi kom på at vi kunne pynte hverandre. Ble vi ikke fine? 



"Dette er deg som marsboer, mamma!
Tre bein, fire armer, horn, store ører og kulemage.
Men du ser ikke sånn ut på ordentlig, altså!"